STAVANGER: Sølvgrå stjerner glimter til fra håndleddsvarmerne til Askill Voll idet han heiser opp mikrofonen. Den høyreiste jærbuen med det grå, halvlange håret ranker seg for å lese. Bare få innledende ord, så er han i gang.

«kven dei var/veit ingen/kvar dei kom ifrå/veit ingen», lyder det i åpningsdiktet. Muligens er strandmumlerne stein som ligger på jærstrendene, men bare muligens: «dei gav havet nokon å snakke med».

- Hvem de er, er litt gåtefullt, har Voll fortalt Aftenbladet inne på opplesernes venterom, like før han skal i gang. Krimforfatter Kolbjørn Hauge, en veteran blant oppleserne, har rukket å spørre Voll om han har vært ute på Bø-raunen og hørt på steinene der. Debutanten svarer: - Nei, du må til Sele-stranden ut mot Feistein fyr for å finne mest variasjon i lyd. Ingen plass har steinene så ulik størrelse som der.

Fjellstøtt fyller han sine tilmålte 15 minutter: «vil du vite kven du er/spør strandmumlarane/dei veit det meste/dei har mumla seg til samliv i ti tusen år».

Et skallet herrehode, rundt som en stein, kikker undrende opp fra forsiden av diktsamlingen. Mange av diktene er naturskildringer fra Jæren, andre beskriver et indre landskap.

- Jeg trodde ikke forlaget ville framstille strandmumleren så konkret på bokomslaget, røper Voll. Etter hvert har han begynt å like herremannen.

- Du debuterte i vår - hvordan har det vært?
- En trang fødsel. Jeg har skrevet siden gymnaset. Debuten burde skjedd før. Men gode hjelpere har sørget for at resultatet nå er blitt bedre.

- Er du fornøyd med oppmerksomheten så langt?
- Ja, til å være en diktsamling på nynorsk. Aftenbladet og Strandbuen har brydd seg. Men Jærbladet burde gjort noe, hvor blir de av?

Det mest positive, synes Voll, er at flere av diktene allerede er tonsatt. Enkelte av dem har en musikalitet som egner seg til vokal framføring. Johs. Ringås har nylig framført første del av et verk med Volls tekster. Og da «Strandmummel» ble lansert i vår, sang Randi Tytingvåg et dikt arrangert av cellisten Bodhild Vossgård Mathisrud.

- Aftenbladets anmelder riste og roste «Strandmummel» - han var ikke så glad i diktene med mange bokstavrim?
- Jeg vet at disse ikke passer inn i modernismen. At det å gjenta er gammeldagse greier. Men jeg har nå latt det stå til. Det er nettopp disse tekstene som passer til tonsatt framføring.

Anmelder Eirik Lodén framhevet også positivt det «barnlege, som Obstfelder våga, men som mykje av den seinare modernismen synes å ha gløymt». Et smil brer seg over Volls ansikt:

- Obstfelder og jeg - jo, det er fint selskap, det!